Historien
Mens jeg satt på stranden og så på mødre som vasket barna i innsjøen, hørte jeg marimbamusikk i det fjerne. Jeg fulgte lyden og kom til en plass inne i skogen hvor mayaer hadde fest. Mennene sang og danset og deklamerte selvlagde dikt. Etter en stund ble sangen monoton og stemningen anspent.
Plutselig så jeg at hele plassen var omringet av kamuflasjekledde, tungt bevæpnede soldater. Jeg klarte å komme meg tilbake til landsbyen, som også viste seg å være fylt av soldater. I kø for å ringe fra landsbyens eneste telefon kom jeg i kontakt med et ektepar som tilbød meg å være sammen med dem. Ester og Emilio fortalte at de ønsket å gjøre noe for mayabarna i landsbyen, og skulle åpne en ny skole en uke senere..
De offentlige skolene underviste i de fire obligatoriske fagene matematikk, spansk, naturfag, og samfunnsfag. Nivået var lavt. På grunn av mangelfull spanskundervisning var det vanskelig for den tz`utuhil-talende befolkningen å klare seg i større byer, og mangel på engelskundervisning forhindret dem i å ta høyere utdanning. De fleste barna i landsbyen sluttet på skole etter ett til to år og lærte aldri å lese eller skrive. Foreldrene prioriterte arbeidskraft.
Ester er fra hovedstaden og utdannet lærer, Emilio er utdannet lærer, arbeider som pastor og kommer fra San Pedro. De ønsket å undervise i de obligatoriske fagene med vekt på spansk. I tillegg ville de undervise i kristendom, engelsk og musikk. De viste meg skolehuset. Lokalene var slitte og skitne.
Det var ikke innlagt strøm. Flere rom var uten vinduer og kunne ikke brukes på grunn av mangel på sollys. Det var to toaletter, et lite rom som lignet kjøkken og ingen møbler.
Fire lærere var ansatt. De hadde 64 innmeldte elever og trengte minimum 100 som hver var i stand til å betale kr. 14 i måneden, akkurat nok til å dekke lærerlønninger. Elevene skulle ha med papir og blyant selv. De hadde ingen lærebøker. Alt skulle noteres fra tavlen. Selv skulle Ester og Emilio arbeide gratis. Målet på sikt var å bygge en ny skole på dugnad.
Den største utfordringen var utgifter til armeringsjern. Med minimale ressurser, var ønsket å gi barna en ballast i livet som kunne gi dem en bedre fremtid. Og de ønsket å finne en passende vei mellom det å ivareta mayakulturen og gjøre barna rede til å kunne gjennomføre en høyere utdanning i storbyen.
Så lite som skulle til sett med norske øyne. Her måtte noe gjøres. Jeg spurte om kontonummer, men de hadde aldri hatt kontakt med bank. Det hadde aldri vært noen penger å spare. Emilio lovet å dra inn til hovedstaden for å åpne konto.
Etter dette møtet har jeg ved hjelp fra familie, venner og andre sendt penger hver måned. Vi har hatt jevnlig kontakt via post, e-post og besøk. Drømmen er oppfylt, og utvidet.
Vi støtter prosjektet:
